PER KRISTIAN NYGÅRD

Per Kristian Nygård arbeider i grensesnittet mellom landskap, arkitektur og billedkunst, og hans arbeider tar ofte form som monumentale og tidkrevende installasjoner.

Til tross for få kulturtilbud i barndommen satte barndomsbygda Froland sitt preg på den retningen Nygård senere tok innen billedkunsten. Det gjorde at han utviklet noen verktøy som gjorde at han ble en sånn gjør-det-selv-person, forklarer han.

Spranget til billedkunsten var derfor stort da han etter et år i militæret søkte seg til Trondheim for å studere kunsthistorie. Her ble han i ett år før han startet på kunstskolen i Kabelvåg.

- Jeg er litt usikker på hvordan jeg endte opp der, men jeg fant nok ikke noe annet jeg ville og var god til. Froland var skånet for kunst, det var ingen forbilder der. Så det handlet nok litt om å finne sin plass. Når jeg begynte på Kunstskolen i Kabelvåg følte jeg meg normal, og ikke rar. Jeg fant en plass jeg passet inn. Et sted som hadde relevans.

Han beskriver de to første årene med billedkunst som utforskende, hvor han sakte, men sikkert fant sin egen retning. Han likte å gå i skogen og lage arbeider der, og fant en annen måte å jobbe på enn i atelieret, som knyttet han mer til de stedene han ønsket å jobbe med.

Kunstskolen var da en forskole og Nygård var der i to år før han søkte seg videre til et kunstakademi. Han søkte flere steder, men kom inn på førstevalget i Malmø.

- Det var Malmø jeg ville til. Jeg hadde vært der og besøkt skolen, og hadde venner som kom inn der et par år før. Det var en seriøs skole som jeg likte. Det var proft.

Da han studerte der opplevde han at det var flere gode lærere på skolen, blant annet Gjertrud Sandqvist som var leder ved akademiet.

- Det å få være en plass og utvikle seg, det å ha lærere som stiller gode spørsmål underveis, som veileder deg uten å fortelle deg hva du skal gjøre, det var stimulerende, forklarer han.

Han synes det var interessant hvordan de lærte å knytte kunsten opp mot samfunnet eller filosofi, noe som har preget hans arbeider i ettertiden.

En by verdt å bli igjen i

Nygård utenfor eksperimentboligene han bygget i nabolaget Svartlamon i Trondheim. Her bor Nygård i dag.

Nygård opprettholdt kontakten med Trondheim selv om han flyttet til Malmø. Han hadde barn i byen og pendlet mellom byene og landene i 5-6 år. Etter studietiden i Malmø flytter han tilbake til Trondheim. Her fikk han etter hvert atelier for nyetablerte og tilgang til verksted. Når han ser tilbake på denne perioden opplever han at miljøet i byen har vokst betraktelig.

- Trondheim var en annen kunstby enn det er i dag, det var ingenting. Og gapet mellom generasjoner var veldig stort.

I Oslo hadde det forsvunnet en god del ateliermuligheter på grunn av byutvikling, noe som gjorde andre byer mer aktuelle, som blant annet Trondheim eller Stavanger. Kunstnerne fant også ut at det var lettere å få støtte til prosjekter i disse byene, enn i hovedstaden for i periferien fantes det en del tomrom som måtte fylles. Det var et mulighetsrom som flere brukte til å forme et eget kunstnermiljø, forklarer Nygård.

Nygård engasjerte seg i kunstmiljøet og var med på å etablere Artscene Trondheim, et nettmagasin for kunstformidling som fremdeles eksisterer i dag. Etter hvert kom flere andre initiativ til, som det kunstnerdrevne galleriet RAKE som gjorde at det ble et sunt og bærekraftig kunstmiljø.

- Jeg var del av det miljøet som gjorde at Trondheim etterhvert ble en by som var verdt å bli igjen i, og der var RAKE visningsrom viktig for å synliggjøre det som skjedde i Trondheim på en annen måte enn tidligere. Før kunne man ikke finne en enste NRK journalist som gadd å dra til Trondheim å dekke det som skjedde. Det var den frustrerende delen av det å være i periferien, man er usynlig, men så ble det etterhvert et miljø som hadde en stemme og ble sett også av kommunen og etterhvert resten av landet. Slike ting tar tid. Lang tid...

Det tidligere arbeiderstrøket Svartlamon i Trondheim ble også et viktig sted for Nygård. Svartlamon er i dag et beboerstyrt område og Norges første byøkologiske forsøksområde. Her bygde han sitt eget hus i et eksperimentelt selvbyggerprosjekt som hadde kommet til etter flere års diskusjoner om hva de forlatte tomtene skulle brukes til.

- Selvbyggerprosjektet ble utlyst med en open call, og da søkte jeg på det med motivasjonen om at jeg ville undersøke en arkitektur som ikke skulle være en del av spekulasjonsøkonomien, og som ikke skulle stige raskt i verdi. Jeg kalte ambisiøst nok visjonen for Nullvisjonshuset som spiller på dette.

Prosessen med å bygge huset resonerte med hvordan Nygård ellers jobber i sitt kunstnerskap. Han brukte gjenbruksmateriale som han fant tilgjengelig, og sakte, men sikkert ble huset bygget ferdig.

- Svartlamon var et prosjekt der man brukte alle de verktøyene man hadde lært seg som kunstner. Det lignet litt på å jobbe med kunst. Du hadde ikke nok penger så du måtte finne andre måter å gjøre det på. Vanligvis er det ikke en verdi som verdsettes, fordi det tar så lang tid, men tiden var vår ressurs.

Arkitektur som ideologi

Nettopp arkitektur er noe som har opptatt Nygård i hans kunstnerskap. Da han studerte kunsthistorie tok han mellomfag i moderne arkitekturhistorie, som har preget hans blikk på arkitektur i ettertiden, hvor han nærmest leser den som en bok.

- Ofte kretser jeg inn i ideologi og arkitektur, og undersøker hvordan ting blir et resultat av nesten usynlige prosesser, sier han. - Som blant annet Block Watne husene som vokste frem i etterkrigstiden. Ferdighus som skulle passe for folk flest i etterkrigstiden.

Nygård vokste selv opp i et slik, som hans far hadde bygd i 1979-tallet. Da han i 2021 stilte ut på Dropsfabriken i Trondheim gjenskapte han en modell av barndomshjemmet i 1/3 skala og plasserte det inne i utstillingsrommet.

- Det ligger en historie i det som viser mot det politiske systemet som legger føringer for hvordan det blir seende ut, sier Nygård. - Det henger sammen med tiden etter krigen hvor det var boligmangel. Boligprosessene ble rasjonalisert og man utviklet konsepter som ferdighus med prekappede planker og reiseverk som rasjonaliserte prosessene. Det gjorde at det estetiske utvalget ble mindre, og at det ble et utvalg modeller å velge mellom.

- Block Watne husene hadde sine estetiske forbilder, både fra modernismen, som i eneboligene med garasje i underetasjen, en direkte referanse til Le Corbusiers Villa Savoy, og svalgang med referanse til gamle stabbur. Samtidig er det en ganske pragmatisk arkitektur som skal tilpasses alle slags tomter. Og inni det her er jeg fascinert av den jobben der man forsøker å finne en løsning. Samtidig skal det appellere til den generelle smak.

- Så kan man si det samme om den boks-arkitekturen som vokser frem i dag, som speiler et helt annet klima hvor hvert hjørne regnes som en kostnad. Det speiler en annen økonomisk realitet. Det handler om hvordan arkitekturen blir et bilde på det ideologiske systemet.

Nygård har gjenskapt barndomshjemmet sitt i 1/3 skala. Her fra montering på Dropsfabriken i Trondheim.

Takstein til husprosjektet.

Siste finish - her monteres takstein av Nygård og Pia Antonsen Rognes.

Kunstnerollen i dag

I 2019 mottok Nygård arbeidsstipend for etablerte kunstnere, noe som gjør at han kan tenke mer langsiktig i sine prosjekter. Før måtte han søke stipend hvert år, samt opprettholde et visst aktivitetsnivå på utstillingsfronten for å vise til aktivitet. Nå har han større frihet til å velge hvilke prosjekter han ønsker å jobbe med.

- Nå stresser jeg over om utstillingen skal bli god, ikke om at jeg må lage arbeider til en stipendsøknad. Så det er litt lettere, man får flere ben og stå på.

For Nygård er det viktig å sprenge formatene når han jobber, og å lage utstillinger som man kanskje ikke forventer seg.

- Det er jo en del trass i det. Jeg tror trass er viktig. Trass er å legge motstand på seg selv. Trass er «det her skal jeg få til samme faen». Da blir målet veldig viktig. Det blir en viktig drivkraft. Å se om det er mulig å få til. Å overgå seg selv er nok også en drivkraft. Jeg kjenner en motvilje mot å gjenta et prosjekt. Det må forandre seg og bli noe annet. Der ligger den trassen.

Ettersom prosjektene har vokst har atelieret blitt mer som et kontor han arbeider i når han planlegger, også leier han større prosjektrom til utførelsen av verkene.

- De første prosjektene gjorde jeg helt selv, og siden har jeg jobbet med flere assistenter. Fordi det har vært korte monteringsperioder. Skulle jeg lagd den utstillingen på Vigelandmuseet helt selv ville det tatt flere måneder å installere.

- Så jeg blir mer en prosjektleder og entreprenør som jobber mest med planlegging og gjennomføring. Men det er ganske viktig å være nær det rent praktiske, som materialtester og sånne ting.

Avslutningsvis reflekterer Nygård over om kunstnerstipend gjør kunstneren mindre nyskapende.

- Det er ikke gitt at en slik økonomisk trygghet gir bedre kunst, men jeg tror nok det at det gjør det mer levelig å jobbe videre på.

Nygård er nå en av tre kunstnere som er nominert til Sparebanken Sør Kunstnerpris.

Utstillingen Formenes økonomi ble vist på Vigelandsmuseet i 2020. Foto: Vegard Kleven.

Kunstnerprisen er finansiert av Sparebanken Sør.