GUNNHILDE HØYER

- Kjærligheten til det sørlandske kystlandskapet har vært viktig for meg både som barn og nå som voksen. Jeg kom tilbake til Arendal hver eneste ferie mens jeg bodde andre steder og har lengtet mye etter disse landskapene og drømte om at mine barn skulle få vokse opp i dem på samme måte som jeg gjorde.

- I atelieret mitt er det godt å jobbe synes jeg, det er et rom jeg i hverdagen kan være uforstyrret i og hvor det er stille og lett å konsentrere seg. Det er et rom med stor takhøyde, mange vinduer og dobbeltdør på bakkeplan ut mot hagen, så jeg kan få inn og ut store ting.

 Arendal er også en by med flere kunstinstitusjoner, og særlig Bomuldsfabriken ble viktig for Høyer i ungdommen.

 - Da jeg var 13 år så jeg en fantastisk utstilling med Leonard Rickhard på Bomuldsfabriken gjennom et besøk der med skolen og han ble et forbilde for meg allerede da. Da jeg gikk på videregående, på tegning form og farge, fikk jeg jobbe som vakt på Bomuldsfabriken og jeg gikk rundt i salene, tok inn kunsten og drømte om å en gang å få vise egen kunst der.

Fra Arendal til Oslo og Helsinki

For at kunstnerdrømmen til Gunnhilde skulle gå i oppfyllelse, krevde det at hun flyttet bort fra barndomshjemmet for å ta kunstutdanning i hovedstaden. Der oppdaget hun sin interesse for grafikk gjennom et kurs i monotypi ved Einar Granum kunstfagskole. Dette førte til at hun begynte på kunsthøgskolen i Oslo året etter, hvor fordypningsområdet ble grafikk.

- Jeg fikk opplæring i trykkpressene der og innføring i klassiske grafiske teknikker. Det skulle vise seg å ikke være de klassiske grafiske teknikkene, men selve avtrykksprosessen som grafikkpressen muliggjør, som virkelig interesserte meg.

Under studietiden fikk Høyer mulighet til å ta et utvekslingsår. Valget falt på Helsinki, og der ble emnet Environmental art, som hadde et søkelys på stedsspesifikk kunst i uterom som ble viktig for henne.

- I Helsinki eksperimenterte jeg mye med maleri og avtrykk og jobbet også mer romlig med installasjon i uterom. Da jeg kom tilbake til Oslo jobbet jeg flere år med å eksperimentere med ulike materialavtrykk på papir og fordype meg i refleksjon rundt dette. Jeg fant ut av at det var det direkte og dokumenterende avtrykket, som viser objektet i 1 til 1 størrelse som virkelig fascinerte meg. Jeg prøvde å avsløre noe nytt om objektet gjennom avtrykket og dermed også synliggjøre noe av potensiale jeg ante der.

I 2010 fullførte hun sin utdanning med masteroppgaven “Avtrykk” som handlet om hennes egen fordypning i direkte og dokumenterende avtrykk gjennom flere år.

- Jeg skrev blant annet om Rachel Whiteread og Tim Knowles i masteroppgaven min, som to av mine kunstneriske forbilder med relevans. Whiteread som jobber med skulpturelle avstøpninger, og dermed jobber med direkte avtrykk i tredimensjonal form og Knowles, som jobber med avtegninger som produseres gjennom eksperimentelle installasjoner.

Året etter Høyer avsluttet sine studier fikk hun sitt første kunstnerstipend. Dette brukte hun til å investere i en god og stor grafikkpresse. Etter hvert fikk hun også et reisestipend fra Norske Grafikere som førte henne til Japan. Her studerte Høyer en eldgammel teknikk som heter Gyotaku, en teknikk som oppsto før fotografiet, og dateres tilbake til midten av 1800-tallet. Det var en form for naturtrykk som fiskere brukte for å dokumentere sin fangst, som i ettertiden har blitt en egen kunstform.

- Da jeg kom hjem til Norge eksperimenterte jeg mye med direkte gjengivelse metoder, som avtegning, avgnidning og avtrykk. Jeg brukte pressa til å trykke en serie brettede papir objekter i flat, utfoldet tilstand (hatt, spå og papirfly), hvor avtrykket i et og samme bilde tydeliggjør alle stegene som bygger opp papirobjektet.

En dag da Høyer satt og drakk en kopp kaffe på atelieret sitt i Oslo ble hun interessert i de linjene som satte sine spor i koppen. I seg selv dokumenterte de en prosess, hennes egen kaffedrikking. Tette linjer beskrev flere små slurker, linjer med stor avstand mellom seg, store slurker.

- Jeg startet umiddelbart å eksperimentere med papir, ulike pigment og vann i beholdere, med mål om å forstå mer av dette som fascinerte meg, gjennom en slags gjenskaping av fenomenet i maleri. Det tok litt tid, men etter å ha reist fra et eksperiment over en to måneders sommerferie i Arendal, kom jeg tilbake til Atelieret i Oslo og så noen fantastiske og tydelige linjer i akvarell på papir og det ble vidunderlig åpenbart for meg hva som hadde skjedd; mellomrommene mellom linjene fortalte om kalde og varmere dager der på atelieret, den sommeren.

Hun ønsket umiddelbart å gjennomføre eksperimentet utendørs i større format og bruke den nyoppdagede metoden til å undersøke forholdene i det fri. Hverken bakgården i leilighetskomplekset hun bodde, eller Sofienbergparken som lå rett ved, egnet seg til dette. Det var først da hun flyttet til Arendal hun lagde sitt første friluftsmaleri.

- Det første jeg gjorde da jeg flyttet tilbake til Arendal, var å lage friluftsmalerier i hagen min og det har jeg fortsatt med hver sommer siden. Maleriene blir til langsomt over tid, i beholdere fylt med vann, pigment og papir eller lerret. Fordampningen går raskere når det er varmt og mer langsomt når det er kaldt og dette gir utslag i maleriet som mørke og lyse felt av varierende størrelser. Det er utrolig spennende å se disse maleriene bli til og undre seg over forholdet de har til landskapet over tid.

 I hagen utenfor atelieret står det blant annet to store tønner i stål, hvor det hvert år blir til to nye malerier i ulik størrelse, som lages der gjennom sommerhalvåret. Disse bildene er viktige for meg og jeg kommer til å fortsette med å lage dem her hvert år, så lenge jeg lever og kan.

Året etter tilbakeflyttingen hadde jeg en ny oppdagelse på atelieret, som førte meg ut på havet her vi bor, for å oversette bølgenes bevegelser til maleri. Huset hun bor i ligger nær fjorden og båten hun har med familien, så det er lett å komme seg ut på havet.

- Maleriene viser til lokale værforhold i naturen, i tråd med kunsthistoriens klassiske landskaps og hav malerier, og er samtidig rapporteringer utformet av en type dokumentarisk verktøy, sammenlignbart med fotografi eller andre former for fysiske og visuelle opptak.

I år har hun hatt en utendørs prosessuell installasjon utenfor Bomuldsfabriken, hvor besøkende kunne følge utviklingen av et nytt maleri. Det ferdige maleriet blir vist inne på Bomuldsfabriken sommeren 2023. Hun har også ferdigstilt en offentlig skulptur i Tvedestrand i år, en skulptur som utvikler seg der over tid og er et langsomt eksperiment.

Kunstnerprisen er finansiert av Sparebanken Sør.