AMIR ASGHARNEJAD

Amir Asgharnejad er kanskje kjent for flest som stand-up komiker og skuespiller. Men etter en alvorlig sykkelulykke i 2019, tok Asgharnejads karriere en ny vending. Nå forteller han om oppveksten sin gjennom billedkunsten.

Amir Asgharnejad ble født i Iran og kom til Norge sammen med sine foreldre og søster som politiske flyktninger da han var 4 år. Da han var 9 år flyttet familien til Søm i Kristiansand og var blant de første få utlendingene som kom til nabolaget. Asgharnejad husker at han raskt fikk flere nye venner, og deltok aktivt i det lokale fotballaget.

Fant sin plass

Hadde det ikke vært for Kristiansand hadde han ikke blitt kunstner, sier Asgharnejad. Flere av de vennene han vokste opp med har siden gått inn i kreative yrker, så det ble sådd noen frø allerede i ungdomstiden. Det var også med venner fra Kristiansand han flyttet til Oslo for å studere som 19-åring. Han startet først på Blindern ved Universitetet i Oslo hvor han studerte kunsthistorie, men etter tips fra en venninne begynte han på Prosjektskolen i 2005.

- Jeg hadde veldig lyst til å tegne og male på den tiden, for det var det jeg trodde en kunstskole var, men på Prosjektskolen var det faktisk ikke læring i de tradisjonelle medier. Du lærte hva performance var, ulike skulpturmedier, sveising, leire, installasjon og videokunst.

Selv om maling ikke var i fokus, var det likevel veldig fint å bare kunne være rundt andre kunstnere utdyper han. I møtet med medelevene følte han et slektskap som ble viktig for han, og de skilte seg ut fra hans tidligere vennekrets.

- Jeg har alltid vært litt høylytt. Så når jeg møtte kunstnere og vi danset og sang inne på butikken de første ukene husker jeg at jeg tenkte «Yes!», jeg fant folket mitt. Det var en frihetsfølelse.

Året etter kom han inn på Kunstakademiet, og ble den yngste i sitt kull. Noe som var en bragd i seg selv. Her begynte han å lage sketsjer, video-performance og revyer inspirert av Saturday Night Live Show. Først rettet mot et kunstpublikum, men siden for et større publikum. Han forlot derfor billedkunsten og jobbet flere år som skuespiller og komiker.

Det var først etter å ha havnet i en alvorlig sykkelulykke i 2019 at Asgharnejad fant tilbake til billedkunsten. En alvorlig hodeskade krevde at han måtte ta det med ro, og i de sakte timene hvor han var alene i husets fire vegger oppsto det et mulighetsrom.

 

- Jeg selvisolerte meg selv. Jeg var jo egentlig syk, så jeg hadde all unnskyldning til å bare være hjemme. Jeg tegnet og malte, og så på all slags dokumentarer og leste om alle kunstmalere som eksisterte. Alt jeg ikke hadde gjort på akademiet måtte jeg ta igjen, det ble en slags drivkraft i seg selv.

Da han dykket ned i kunsthistorien var det flere kunstnere som inspirerte han, men særlig Vincent van Gogh og Bendik Riis (1911-1988) fanget hans oppmerksomhet. Han ble fascinert av deres tilgang til maleriet, hvor de ikke var opptatt av å gjengi en virkelig verden helt realistisk. Begge hadde også en unik personlig historie som gjorde inntrykk, og som fikk sitt uttrykk i deres kunst. Riis sitt maleri Utkastelsen gjorde særlig inntrykk.

- Da jeg så bildene til Riis traff de mitt lynne. Han hadde et behov for å fortelle om seg selv og sin historie. Det var særlig maleriet Utkastelsen og det personlige utleverende som tiltrakk meg. Som maler er han også naiv i uttrykket. Maleriene er ikke som et maleri av Rembrandt ville vært, og det gjorde at jeg senket skuldrene da jeg selv begynte å male. 

Bendik Riis vokste opp i et fattig hjem, og maleriet viser familien oppstilt foran hans barndomshjem. Da han var 17 år, ble familien tvunget ut fra hjemmet og huset ble solgt på tvangsauksjon. Som voksen var han flere år tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehjem. Både familiens tragiske historie og hans egen erfaring innen psykiatrien fikk sitt uttrykk i Riis sine malerier som ble signert med Herr Kunstmaler Bendik Riis. 

Bloggkunst som Herr Kunstmaler

Inspirert av Riis begynte Asgharnejad å signere sine egne malerier under signaturen Herr Kunstmaler. Som Riis tok han fatt på sin egen personlige historie, og familiens klassereise som blir formidlet gjennom hans malerier. Det startet med at han begynte å tegne og male sin egen hverdag fra sykesengen. Verkene ble delt på Instagram, som var kunstnerens eneste daværende kontakt med omverdenen.   

- Det er gøy at jeg begynte med dette mediet, for på den tiden hadde jeg ikke engang Facebook. Jeg føler at kanskje mange i dag bruker sosiale medier som en slags selvforherligelse. For min del handlet det om min egen hverdag og at jeg var syk, som ble en gøy motsats til nettopp det, ettersom jeg brukte mye humor i innleggene. Det var en annen måte å formidle budskapet på.     

Bildene fra Instagram ble oppstarten av det han har kalt Oppvekstromanen maleriene som han siden har vist i flere utstillinger. I denne har han blitt mer kjent med seg selv, og sin egen bakgrunn som han tidligere hadde lagt lokk på.

- Med prosjektet har jeg blitt bedre kjent med meg selv og det å være flyktning.  Jeg føler man hører mest om de umiddelbare tingene rundt det å komme til Norge fra et annet land. Historier rundt det å oppleve rasisme og kulturkrasj osv., men man hører ikke om det som foregår i hjemmet, hvordan flyktninger har det hjemme, traumene de bærer med seg. Og det er det som har åpnet seg med dette prosjektet.

Prosjektet løfter frem hvordan det er å være en persisk mann oppvokst i Norge. Det setter søkelys på den generasjonen flykninger som har vokst opp i Norge og deres foreldre som ble tvunget bort fra sine hjemland. 

- Det er jo ikke et prosjekt som handler om at noen skal synes synd på meg: Hei se på min oppvekst, den var vond! Kanskje det er en slags idé eller formal historie. Det er et slags håp der. Flere har pratet med meg om at de også har hatt samme opplevelser i hjemmet sitt, etter å ha sett de første maleriene. Det er mye mer komplisert det der med å være flyktning enn hva man kanskje vet. Det ligger der og ulmer liksom. Det er jo kanskje feil å si, men, det er jo faktisk ikke slik at noen av oss har lyst til å være her, vi må, for vi har ikke noe annet sted å være, og det er jo noe å tenke på. Jeg er stolt av å ta del i den stemmen.

Oppvekstromanen maleriene er et større prosjekt Asgharnejad jobber med, og det skal handle om alle de scener i livet som har gjort inntrykk. Alt fra den store kjærligheten, til de dagen han fortalte vitser på scenen, utdyper han. 

Ingen plan B

Nå har Asgharnejad fått eget atelier i Trosterudvillaen, hvor han fortsetter på sin maleri-serie. Om kunstnerrollen i dag forklarerer han at det er viktig å ikke ha en plan-B.

– Jeg tror det er en lifehack at jeg ikke vil ha en plan b. For da kan man ikke senke skuldrene å si “det går fint i verste fall gjør jeg ditt eller datt.”  Men, jeg føler man kan gjøre den tingen uansett. Jeg føler at så lenge du har en pensel og litt papir så kan man holde på med å male selv om du er lutfattig. Den verdien håper jeg å ta med meg videre, og kanskje lære barna mine. Jeg skulle gjerne kunne sagt at jeg gjør det for pengene for å få smør på bordet og sånn, men  da tror jeg ikke man kan male det man vil. Jeg er heldig som kan holde på med det enn så lenge, og heldig som har en jobb på siden som er gøy og givende.

Som kunstner i dag må du være god på å skrive søknader, møte folk i kunsten. Snakke med gallerister og andre kunstnere. Være klar for å ta imot kritikk, men også ha råd til å holde på med det forklarer han.

- Du må selge deg selv mer nå. Jeg tror man må være kløktig på forskjellige plan, det hjelper ikke å bare være kunstner.

Han skulle ønske at flere forsto seg på billedkunst og så dens relevans i samfunnet.

- Det skulle vært slik at samfunnet rundt forsto seg mer på at denne kunstformen er den mest ekstreme av dem. Du har film, tv, bøker og musikk som er ganske nært opp til fotball. I motsetning er billedkunst som klatring under vann. Så hvis folk kanskje hadde visst det, så hadde de også visst at når du er på fjellklatring under vann så kan det hende at du kommer tilbake med noen kule innsikter som kan gjøre samfunnet godt, sier Asgharnejad.

Han er nå en av tre kunstnere som er nominert til Sparebanken Sør Kunstnerpris, og er glad for å ha blitt nominert.

- Jeg synes det er veldig koselig at noen ser verdien i det jeg gjør. Jeg tror alle har et behov for å bli sett, og at noen setter pris på det du gjør, sier han.

Kunstnerprisen er finansiert av Sparebanken Sør.